Peter Cohen (2006), Europa og de mumlende gravsteiner. Tale ved konferansen "Veien til Wien 2008" i EU-parlamentet, Brüssel, 7. november 2006. Amsterdam: CEDRO. Online: http://www.cedro-uva.org/lib/cohen.gravestones.no.html.
© Copyright 2006 Peter Cohen. All rights reserved. Oversatt av S. Hoftvedt.

[Italian] [English]

Europa og de mumlende gravsteiner

Tale ved konferansen "Veien til Wien 2008" i EU-parlamentet, Brüssel, 7. november 2006

Peter Cohen, Encod[1] medlem

Mine damer og herrer,

i 2008 vil FN diskutere sine planer for å ha virkeliggjort en verden fri for ulovlige rusmidler innen dét året. "En narkotikafri verden - vi kan klare det", sa lederne for FNs narkotikapolitiske sirkus for 10 år siden.

Jeg er i utgangspunktet sikker på at ingen av dere som er samlet her ønsker en verden fri for de rusmidler som i dag er ulovlige. Men jeg kan forsikre dere om at verden ikke vil være narkotikafri i 2008, og at den aldri vil bli det. Jeg kan forsikre dere om at rekreasjonsbruket av rusmidler i Europa vil vokse langsomt med omlag en halv prosent av befolkningen i året, en bevegelse like rolig og bestemt som at elvene Rhonen og Rhinen uunngåelig renner mot havet.

For våre institusjoner for narkotikakonvensjonene i FN er dette himmelsk. For at de og deres lønninger og frynsegoder skal fortsette å eksistere, ville en narkotikafri verden være en katastrofe. En verden hvor bruk og produksjon av ulovlige rusmidler øker, det er business, feit og risikofri business for FN.

Så 2008 vil ikke bli et trist år for dem. De kommer ikke til å si at, dæven, vi klarte det ikke, vi gjorde ikke nok, verden har tydeligvis de rusmidlene de vil ha, så vi slutter. Nei, de kommer ikke til å slutte. De vil skrive ned en plan og som dennes yppersteprester vil de fly verden rundt og forberede nye møter om sine ambisjoner om å lage et paradis på jord. Fordi det er deres jobb. De vil skape en drøm om paradis på jord for oss alle. Deres arbeid kan best sammenliknes med de store sjefene i Hollywood og Bollywood hvor falske verdener og eventyr om kjærlighet og ondskap skapes. Deres arbeid kan også sammenliknes med hva som gjøres av prestene i hvilken som helst religion, som verden over lover en bedre framtid for sine menighetsmedlemmer hvis de virkelig følger og virkelig tror på religionen og de religiøse bøker og skrifter. Jeg har mange ganger sagt til mine venner at FN-byåkratene burde kle seg i kapper og fargerike mitraer og synge hellige tekster fra FN-avtalene og få tilhørerne til å gjenta de viktigste avsnittene i disse. Om de bare kunne opptre slik, ville vi alle forstå at Avtalene er gamle og hellige og at de ikke kan omskrives av oss dødelige.

Men jeg venter ikke at direktøren for UNODC eller EUs narkotikapolitiske biskop eller talsmenn for den amerikanske narkotika-tsaren vil synge tekster i Wien. De vil imidlertid gjøre noe som likner tilstrekkelig. I møtene på dagtid vil de tale om sine visjoner for en verden fri for ulovlige rusmidler, de vil sitere fra Hellige Avtaler, og de vil presentere planer, de vil be om penger og de vil rope ut om hvor vidunderlig det vil være om noen planter i noen land blir rykket opp av jorden, de vil be om mer tro - og om om kvelden vil de sitte ned til middag og konversere høflig med hverandre. Dét er omtrent det hele. Slik har det alltid vært. Det er utrolig og vidunderlig å se.

Og journalistene vil skrive og de vil sitere de trofaste kardinalene som lider for oss og vil hjelpe oss å oppnå et narkotikafritt paradis på jord. Og folk vil lese dette - og de vil glemme alt som skjedde i Wien. Ingenting vil forandres, og akkurat dét er agendaen i Wien: ingenting bør forandres!

Noen av oss, arme dødelige som vi er, tror at narkotikakonvensjonene dreier seg om å utforme den best mulige narkotikapolitikken. Men, kjære dødelige, dette er ikke hva Konvensjonene dreier seg om. Vær så snill å lese dem! De dreier seg om forbud. Siden 1909 har forbudsbransjen blomstret, og etter 1945 mer enn noen gang. Tusener av stoffer er nå forbudt å bruke for oss dødelige. Til og med planter i seg selv er forbudte, og hvert år finner forbudets prester ny ondskap i nye stoffer. Og de fører dem inn i de forbudte stoffers Hellige Bok og ber om at det en vakker dag vil være nok politi til å håndheve bare en del av dette evig voksende regelverket.

Avtalene er ikke tekster hvor vi finner rusmiddelpolitikk , mine damer og herrer, men forbud. Nasjoner, disse stakkarslige og maktløse enhetene, kan ikke si at hei, forbudet virker ikke hos oss, eller det virker mot sin hensikt. Vi vil bruke hodene våre til å komme fram til en moderne politikk hvor vi kan inkludere resultatene av moderne teorier om menneskelig atferd og betingelsene for politiske resultater - eller mangel på sådanne.

Vi ville like det om ordførerne i Maastricht eller Cancun eller Lodz eller Santa Cruz i California kunne gjøre det som er best for deres samfunn og de demokratiske prosessene de styres av. Disse ordførerne er tosker, idioter, de bruker hjernene sine! Og det på et område hvor bare de Hellige Tekster har gyldighet!

Rusmiddelpolitikk, som en potensiell enhet av tanke og praksis som regulerer tilgang til alle substanser for alle, etter retningslinjer som kan være svært forskjellige i Rio eller Ulan Batur, en slik enhet av tanke og handling er forbudt i FN-avtalene. Der finnes kun én Tro og dens pave sitter ikke Roma, men i Wien. Der finnes kun én politikk og det er Forbud. Hvis forbudet skaper ødeleggelse og død, forvitring av menneskerettigheter, kriminalitet og redsel, fattigdom og fengslede og enorme kriminelle formuer, overdoser og uoverskuelig byråkratisk dumhet, destabilisering av hele regioner...? Ja, akkurat, vil vi ha forbud er dette de lanser vi vil bli spiddet av.!

Så, når ENCOD spør meg hva Europa skal gjøre i Wien i 2008, har jeg ikke noe svar. Det er absolutt ingenting å gjøre i Wien i 2008. De hellige tekster er skrevet, de er hugget i sten. Hverken Europa eller Japan eller Afrika, eller ENCOD, har den minste innflytelse over de hellige tekster. FN-avtalene er skrevet slik at det er lettere å forandre Bibelen enn disse avtalene. For Bibelen kan i det minste komme i en ny og moderne oversettelse hvor språklig kunnskap kan brukes til å forandre tekstene og deres mening. FN-avtalene tillater ikke slik fleksibilitet, slik manglende ortodoksi. De er like uforanderlige som deres mål, menneskenes ustoppelige naturlige tilbøyelighet til å oppsøke kjemiske midler for å forandre sin bevissthet.

Europa kan selvfølgelig si at "vi sier opp Avtalene. Det var galt av oss i Den Europeiske Union å underskrive de Hellige Tekster. Det gjør oss ansvarlige for denne uhørte fundamentalismn og den skade den medfører". De kunne si at "hvis medlemslandene vil underskrive, er det deres egen sak. Hvis medlemslandene vil utelate deler i den teksten de underskriver, er dette deres rett." eller "Hvis medlemsland helt vil vende Avtalene ryggen fordi de ikke vil vente i det evige på at disse vil bli tilpasset vår moderne tid, ja da er dette deres rett".

Og viktigst av alt for Europa er det å si nei, vi vil ikke gjøre Unionen større, for vi er hjelpeløse i å rå med det vi har. Men vi ber om unnskyldning overfor de siste som landene som sluttet seg til, for at vi tvang dem til å underskrive FN-konvensjonene. Vi tok så feil! Den lovgivning dere hadde var ofte bedre!

Men Europa sier ikke at Europa ble forført inn i avtalenes nett, og nå sitter fast, fordi i spørsmålet om rusmidler er ulikhetene i meninger og perspektiver i Europa paralyserende.[2]Og de er uansett for store til at det er plass for dem i et EU som har grunnstøtt på konflikter og stormannsgalskap. Temaet er uberørbart, som Indias pariaer.

Selvfølgelig kan Europa bruke hodet og si at vi vil sitte der i Wien og småsove og vente på det neste rituelle møtet - og i mellomtiden kan vi gi penger til noe som er virkelig viktig. Vi kan lage et budsjett på ti millioner euro og gi fem millioner over fem år til forskere som kan utforme teorier om hvorfor forbruket av rusmidler i de ulike landene er så ulikt, og så teste disse teoriene.

Og vi kan bruke fem millioner over fem år på forskning som kan gi oss kvalitetskriterier for offisielle data om rusmiddelbruk. Vi vil ikke lenger betale EMCDDA for å lage pene tabeller. Vi vil ha gode og framfor alt sammenliknbare tall. Vi vil for eksempel ha kriterier for kvaliteten av de undersøkelser som skal havne i disse listene. Til nå har EMCDDA egentlig bare laget layout til de tall de mottar fra de ulike regjeringer og publisert dette som trykksaker og på Internett. De har ingen innflytelse over hvordan de nasjonale tallene kommer fram eller hva slags forskning som ligger bak. De antar at tallene er sammenliknbare, men de kontrollerer ikke dette.[3]

Dette forslaget er ikke ment for Wien men for Brüssel. Jeg foreslår at Europa utvider den samfunnsvitenskapelige forskningen omkring rusmiddelbruk enormt. Jeg foreslår ikke at Europa skal bruke en masse penger på hjerneforskning eller farmakologiske spørsmål og på denne måten subsidiere en farmasøytisk industri som allerede er rik nok. I stedet må Europa fremme forskning som gir oss bedre forståelse for rusmiddelbruk i ulike kulturer og hvorfor mengden rusmidler som brukes er så forskjellig både for hvert land og innen hvert land i Europa. Dét vil være nyttig! Til nå er det ingen som forstår hvorfor London bruker mer ulovlige rusmidler enn Paris, Paris bruker mer enn Amsterdam, Amsterdam mer enn Rotterdam, Rotterdam mer enn Bremen og hvorfor Bremen bruker mer enn Korfu. Vi vil vite mer om rusmiddelbruk og framfor alt hvilke faktorer som påvirker denne. Europa bør gjøre nyttige ting om vi vil fjerne noe av den skammen som hefter ved det hjernedøde ritualet det er å dra til Wien for å delta i en ansamling av mumlende gravsteiner.

Noter

  1. European Coalition for Just and Effective Drug Policies (ENCOD), Lange Lozanastraat 14, 2018 Antwerpen, Belgium. Tel. 00 32 (0)3 237 7436. Mob. 00 32 (0)495 122 644. Fax. 00 32 (0)3 237 0225. E-mail: encod@glo.be. Website: www.encod.org.
  2. "Flere institusjoner og fora i EU er engasjert i en maktkamp over dette området av politikken. Dette er delvis fordi rusmiddelspørsmål gir så mange innfallsvinkler at de forsyner grupperinger med tilstrekkelige muligheter for å utvide sin maktinnflytelse. Mange departementer er involvert i ulike deler av rusmiddelproblemene, og det er ingen skikkelig samordning. Denne sammensatte og uoverskuelige strukturen bidrar til forvirring om hvor ansvaret for beslutninger egentlig ligger. Dette bidrar til å sikre rusmiddelspørsmål en fast plass på dagsordenen og at spørsmålene så og si pumpes rundt i EUs strukturer."
    Boekhout van Solinge, Tim (2002), Drugs and decision-making in the European Union. Amsterdam, CEDRO/Mets en Schilt. http://www.cedro-uva.org/lib/boekhout.eu.html
  3. For å finne ut av og evaluere hva slags forskning som ligger bak de data som de ulike land sender til EMCDDA, må det utarbeides tekniske minimums-standarder for ikke-respons og databehandling. Slike standarder eksisterer ikke. Et apparat for selvstendig sjekk av kvaliteten på de data som ankommer EMCDDA i Lisboa mangler. Å ha bakenforliggende forskning av en bestemt minimumskvalitet er en nødvendig forutsetning for sammenliknbarhet, men ikke den eneste. Sammenliknbare nasjonale data gir svært komplekse sett av problemer, og er svært kostbare å forske på. EMCDDA har foreløpig bare berørt overflaten av disse problemene. Om EMCDDAs data brukes som grunnlag for utforming av politiske retningslinjer, skal de helst være pålitelige og under konstant overvåkning.

Oversatt av S. Hoftvedt.